Navis Nostra: 2014

søndag 28. september 2014

Cadiz, Spania - Lagos, Portugal

14. august 2014 forlot jeg Cadiz klokken åtte om morgenen. Ved avgang var det nesten vindstille, sol og god sikt. Utover dagen ble det litt motvind og periodevis noe stamping, men med 2700 omdreininger på motoren holdt jeg en snittfart på litt over 6 knop.

I halv ett-tiden dukket de første fiskeredskapene opp. Jeg har aldri sett slike mengder noen gang før. De stod så tett at det hadde ingen hensikt å kjøre slalåm. Jeg tok bare sikte på å unngå å kjøre ned flagg og flottører og lot det stå til. Helt frem til ankomst Isla Canela i sjutiden om kvelden var jeg omgitt av viftende flagg.

Havneboka anbefalte å gå inn til Isla Canela på trekvart flo; og det var et godt råd. Adkomsten består i en oppmudret kanal med beskjeden dybde og rivende strøm.

Marina Isla Canela ble min siste havn i Spania. Det var et fint anlegg med ferieleiligheter, men ikke noe mer. Jeg foretrekker byer!

Neste dag fikk jeg endelig høvelig vind og kunne sette seil. Gleden varte helt til jeg rundet Cabo Santa Maria, sydspissen av Portugal. Da forsvant vinden og jeg fortsatte for motor langs Algarvekysten.

Den første havna i Portugal ble Vilamoura; en kjempestor marina og populært feriested. Solid og lang ventebrygge; hyggelig betjening og effektiv innsjekk på marinakontoret gjorde det trivelig å ankomme Portugal.

Neste dag gikk jeg videre til Lagos langs en flott kystlinje med røde og gule klipper. Over klippene vegetasjon og masse bebyggelse; bakenfor så jeg langstrakte åsrygger.

Inn til Marina Lagos går det en lang kanal med stor trafikk i begge retninger. Foran marinaen er det en gangbro som må heves når seilbåter skal passere. Heldigvis er det en lang ventebrygge som kan benyttes mens man venter på at broen skal åpne seg.

I Lagos har vi tegnet en langtidskontrakt fram til våren 2015. Dette blir altså vinterhavn for Navis Nostra. Marinaen ligger godt beskyttet, og sikkerheten er god. Rundt marinaen er det et variert utvalg av spisesteder og barer. Byen med 22000 innbyggere er bare en gangbro borte. Fra Lagos tar det en og en halv time med tog til Faro. Derfra tar det ti minutter med drosje til flyplassen.

Isla Canela

Vilamoura

Lagos

Lagos, kanalen og ventebryggen

Lagos

fredag 26. september 2014

Gibraltar - Cadiz

Jeg forlot La Linea og Gibraltar 10. august. Det ble en tøff start. Ute i bukta fikk jeg en lokal kuling midt i fleisen, strømsjø og stor trafikk. Kollisjonsalarmen gikk i ett sett, og situasjonen ble ikke bedre av at spansk kystradio har en forkjærlighet for navigasjonsalarmer på VHF'en! Forholdene roet seg etterhvert, og med 10 m/s motvind greide jeg å gjøre fire knop i snitt. Ved passering Tarifa etter tre og en halv time, hadde farten økt til 5 knop.

Vest av Tarifa passerte jeg et område med kraftig strøm. Gjorde 9 knop i motsjø! Deretter fulgte et felt med blank sjø og strømvirvler før sjøen toppet seg i masse småbølger og deretter et felt med brytende sjø. Hele seansen stod på en halv time.

Målet for dagsetappen var Barbate. Jeg visste at utenfor Barbate ble det hvert år i sesongen satt ut et tunfiskgarn, og holdt skarp utkikk. Frykten for å gå i garnet var imidlertid ubegrunnet. Garnet var meget godt merket, og det var vaktbåt ute.

Det ble en vindfull ankomst med lite manøvreringsrom for å legge ut fendere og fortøyning. Vinden var på tvers av ventebrygga, og heldigvis dukket det opp en hjelpsom seiler som tok i mot fortøyningene.

Fra havna var det en tyve minutters spasertur inn til byen med strand og strandpromenade. Der ble det en lokal rett til middag; tunfisk med mandelsaus.

Det var rolige forhold ved avgang neste dag. Utenfor Cabo Trafalgar var det en del dønninger og strømsjø, men resten av dagsetappen gikk i smul sjø og 5-6 m/s motvind. Det var spesielt å passere Cabo Trafalgar med tanke på at det var utenfor dette neset at det kanskje mest berømte sjøslaget i europeisk historie fant sted. Lord Nelson falt, men den britiske flåten vant, og Nelson står på sokkel på Trafalgar Square i London. Britene har stor sans for døde helter; jfr. polfareren Scott.

Havneskissen jeg hadde for Cadiz, viste feil plassering av ventebrygga. Den ligger i det innerste bassenget. Nå vet dere det og slipper å lete!

Å legge til kai er alltid spennende for en soloseiler. Særlig i fralandsvind må man være kjapp. Denne gang hadde i tillegg to mindre båter lagt seg ved ventebrygga; en på enden og en forbi midten for for å gjøre det så vanskelig som mulig for andre. Jeg gjorde klar fortøyninger og fendre. Var det plass mellom dem? Ingen hjelp å få fra land, så jeg lot det stå til. Skrått inn mot brygga, deretter babord ror og oppbakking før jeg kastet fortøyningene på brygga og hoppet etter selv. Festet et midtskips spring, båten stanset siget fremover med baugen en snau halv meter fra påhengsmotoren på båten foran. Halte deretter inn akterfortøyningen, og akterenden smøg seg inn like foran baugen på båten aktenfor. Deretter var det bare å feste baugfortøyningen og puste lettet ut.

Cadiz er en meget vakker by og en av verdens eldste havnebyer, grunnlagt 1100 f. kr. av fønikerne. Etter 844 hadde vikingflåter base her, så i Cadiz har det vært norske seilere før! I det 15. århundre ble Cadiz utgangspunkt for mange oppdagelsesreiser. Columbus startet to av sine ekspedisjoner her.

Stranda i Barbate

Cadiz

torsdag 25. september 2014

Estepona - Marokko - Gibraltar

Onsdag 6. august, en time etter at Siri hadde reist til Norge, forlot jeg Estepona med kurs for Marina Smir i Marokko. Det var tid for en ny tur ut av EU. Hvis en norsk båt oppholder seg mer enn 18 måneder i EU, kan du risikere å måtte betale moms for båten, selv om du har betalt moms i Norge.

Det var sol, blankt hav og dis i horisonten. 6-7 nautiske mil øst av Gibraltar lå flere større skip og drev. På AIS'en leste jeg: "Drifting for orders". Var de kanskje jaget vekk fra ankringsplassen lenger inn? Jeg visste at Spania hadde skapt vansker særlig for britiske skip som ankret opp rett øst for Gibraltar.

Etterhvert ble det økende trafikk både vestover ut av Middelhavet og østover inn i Middelhavet. Strømmen satte meg østover; jeg måtte styre opp 15 grader, og farten sank med 1.5 knop. Traff fint med kryssende skip, og kunne gå på samme kurs helt over til Marokko. I tillegg til større skip møtte jeg bare 3 - 4 seilbåter og noen trålere.

Da jeg nærmet meg Smir, ble det livlig trafikk. Har aldri sett så mange vannscootere. Flere av førerne kjørte tulling foran baugen min for å imponere jenter som klamret seg fast bakpå. Jeg holdt stø kurs og fart og håpet at de var like flinke som delfinene til å unngå kollisjoner.

Syv timer etter avgang fra Estepona kunne jeg legge til i Marina Smir. Det var ikke uventet en del byråkrati ved ankomst. Marina-kontoret, politiet og tollerne skulle alle ha de samme opplysninger på sine spesielle skjemaer. Det ble også mye rot med tildeling av plass. Kontoret ble drevet av tre jenter som var mer opptatt av hverandre og mobiltelefoner enn av kundene. Båtplassen jeg klarte å krangle meg til, var grei nok. Men høy betongbrygge, bunnfortøyning og tidevannsforskjell gjorde det noen ganger til en akrobatisk øvelse å komme seg i land.

Marina-anlegget er omgitt av leilighetskompleks som alle er inngjerdet og med vaktmann i porten. Jeg ble med en gang avvist og sendt tilbake til marinaen da jeg prøvde meg på en liten spasertur. Skal man se noe annet enn havna, må man ta drosje.

Fra havna er det tilgang til en flott sandstrand som var meget populær. Badegjestene parkerte på en stor parkeringsplass like ved brygga hvor jeg lå. Flere ganger for dagen vasket parkeringsvakten seg under krana på brygga, fant fram et stykke papp og sank ned på kne og ba sine bønner.

Restaurantene i marinaen var alle alkoholfrie og kanskje var det best. Om natta dundret det ut marokkansk disco-musikk fra skurrende høyttalere; sannsynligvis hadde det vært enda verre med en full disc-jockey! Da musikken stilnet, begynte en bilalarm å gå av med femten minutters mellomrom resten av natta. Jeg var i slett lune da jeg sto opp neste dag.

For å være sikker på å få nok tid utenfor EU, ble jeg to døgn i Smir. Avgangen var avtalt til klokken ti med tollkontoret som skulle utstede dokumentet jeg trengte, men jeg fant bare en søvndrukken menig toller som var blid, men uten fullmakter. Etter en time ankom en toller som var et hakk høyere på rangstigen; heller ikke han kunne utstede dokumentet, men han hadde lov til å ringe inspektøren som på sin side autoriserte ham til å stemple inn/utreise-erklæringen. Etter febrilsk leting i alle skuffer måtte han konkludere med at inspektøren hadde tatt med seg stemplet. Ny telefonrunde som endte med at tolleren i mangel av stempel skulle underskrive dokumentet på begge sider. Ny leting etter kontorets kulepenn, men den hadde inspektøren også tatt med seg. Heldigvis fikk han låne en penn på marinakontoret, og dermed fikk jeg min erklæring om inn- og utreise i Marokko. Nå gjenstod bare å fylle ut en erklæring om at også jeg, og ikke bare båten, forlot landet. Erklæringen leverte jeg på politikontoret, og så kunne jeg kaste loss.

Det var med en viss lettelse jeg jeg passerte Almina-odden en og en halv time senere, og Gibraltar-klippen kom til syne på andre siden av stredet. Satte en kurs som ville ta meg på innsiden av Europa-odden, men strømmen var sterk, og båten beveget seg nærmest sidelengs over stredet. Jeg møtte stort sett vestgående trafikk og trafikk til og fra Ceuta.

Jeg gikk forbi havna i Gibraltar og la meg til i La Linea på spansk side av grensen. Fin marina, solide brygger med utliggere og god sikkerhet. Fra båten hadde jeg utsikt til "The Rock".

Neste dag var hviledag. Ruslet over flystripa og inn i Gibraltar hvor jeg spiste lunsj på Casemates Square; fish and chips and a pint. Trivelig!

Almina-odden, Marokko

Marina Smir, Marokko

Marina Smir

Europa-odden, Gibraltar

The Rock, Gibraltar

lørdag 20. september 2014

Alicante - Estepona

I slutten av juni 2014 gjorde vi båten klar for å gå vestover, ut av Middelhavet. Jeg utførte service på motoren og fikk mekaniker ombord for å reparere varmtvanntank, strømuttaket ved kartbordet, strømtilførsel til lanterner og dusjpumpa. På det meste hadde vi tre personer i sving, men regningen for deler og arbeid ble ikke mer enn 500 euro.

Første uka i juli fikk vi besøk av Ingrid, Lene og Bjørn. Det var kjempetrivelig å kunne tilbringe ferietid sammen med dem og vise dem Alicante før vi forlot byen.

Søndag 13. juli kastet vi loss og satte kursen for Torrevieja. Etter å ha passert sundet mellom Tabarca og fastlandet, fikk vi vind og heiste seil. Da vi slo av motoren, gikk kartplotter og autopilot i svart. De sju år gamle batteriene våre hadde tatt kvelden. Vi måttet kjøre motoren på tomgang mens vi seilte for å holde liv i elektronikken ombord.

I Torrevieja anskaffet vi to nye forbruksbatterier på 140 Ah hver og et nytt startbatteri på 70 Ah. Prisen ble 600 euro.

Fra Torrevieja tok vi en dagsseilas for motor og genoa i lett bidevind til Cartagena; med sjø inn fra siden ble det en del rulling. I Yacht Port Cartagena svømte en utmattet og forvirret hund rundt uten å komme seg opp noen steder. Han ble til slutt halt opp fra sjøen av en havnebetjent og belønnet sin redningsmann med en kraftig dusj mens han ristet pelsen. Deretter forsvant under gjerdet!

Cartagena er en trivelig by. Vi tilbrakte en uke der på tur østover og saumfarte alle severdigheter, så nå nøyde vi oss med en tur opp på festningen.

Fra Cartagena satte vi kursen mot Garrucha. Det ble en ny dag med mye rulling. Garrucha er en god havn hvis man legger seg på en av gjesteplassene innenfor dieselbrygga. Det nye anlegget innerst i havna er utsatt for oppgang.

Det ble tidlig avgang fra Garrucha for å nå fram til Almerimar før kvelden. Motorkjøring i vindstille som etterhvert ble avløst av en 5 m/s motvind som økte til 10 m/s før vi var framme. Slapp i alle fall rulling selv om det ble en del slamring. Forandring fryder!

Almerimar er et stort og rimelig marina-anlegg med ferieleiligheter, men mange av leilighetene står tomme. Vi ble liggende noen dager i Almerimar mens en hissig vestavind blåste fra Gibraltar og helt inn til Balearene.

Vi forlot Almerimar klokka halv ni om morgenen 22. juli. På formiddagen passerte vi gjennom svære algeflak som gjorde meg bekymret for at vanninntaket til motoren skulle gå tett. Det skjedde heldigvis ikke. Algene dekket så store områder at det var umulig å unngå dem.

Klokka ett om dagen kom det tett tåke. Vi hadde sett tåkebanken et par timer og håpet den skulle løse seg opp, men det gjorde den ikke. De neste tre timene var vi helt avhengig av radar og AIS for å unngå kollisjoner. Like før ankomst til Marina Del Este lettet tåken, og sikten ble bedre.

Marina Del Este er et naturskjønt anlegg i den øvre prisklassen, og det ble med en overnatting. Kontrasten mellom fredfylte Del Este og vår neste havn, Benalmadena, var stor. Benalmadena har plass til over ett tusen båter, og vi lå innerst i havna ved en parkeringsplass hvor en arbeidsgjeng var i ferd med å sette opp et øl-telt. På land krydde det av turister.

Neste dag forlot vi Benalmadena med kurs for Estepona. Det var disig ved avgang, men heldigvis ingen tåke. Vest for Benalmadena passerte vi gjennom et stort område med teiner, og det ble en del slalom-kjøring. Til å begynne med hadde vi 7-8 m/s rett i mot; etterhvert økte vinden og ble liggende på 12-13 m/s resten av turen. Det blåste stiv kuling på havna i Estepona da vi ankom; heldigvis ble vi anvist en plass hvor vi kunne bakke inn mot vinden.

Estepona ble siste havna vår i Middelhavet. Det er en svært trivelig by med masse blomster og en flott sandstrand, men badevannet var betydelig kaldere enn i Alicante. Fra byen ser man Gibraltar-klippen, og gjennom Gibraltarstredet strømmer det inn enorme mengder atlanterhavsvann for å erstatte vannet som fordamper fra Middelhavet. Det gir friskere badevann!

Etter to uker i Estepona ble Siri nødt til å reise til Norge, mens jeg ble i igjen og innstilte meg på soloseilas.