Navis Nostra: mai 2013

Vi forlot Agadir mandag 13. mai 2013 etter en høytidelig utsjekking. Vi fikk overlevert pass og båtpapirer fra hele tre uniformerte representanter for henholdsvis politiet, gendarmeriet og tollvesenet. Ved avgang var det fjære sjø, og i utløpet fra marinaen gikk vi på grunn på en sandbank. Heldigvis kom vi oss av for egen maskin.

Vi brukte to døgn til Mohammedia nord for Casablanca. Vi hadde egentlig tenkt oss til Rabat, men sjøen ble etter hvert så grov at vi valgte å gå inn til Mohammedia. Marokkos Atlanterhavskyst er grunn, og sjøen bygger seg raskt opp i pålandsvind. Her drives også et intensivt fiske. Garnene er ofte mangelfullt merket; om dagen holdt vi derfor skarp utkikk, og om natten krysset vi fingre. De små garnbåtene har så dårlige lanterner at man må være synsk for å få øye på dem. Og så har vi trålerne som gjør det trålere må uten hensyn til lystbåter; forståelig nok. Kystseilas langs Marokko er derfor langt mer stressende enn havseilas.

Mohammedia er en stor havn med olje- og gassterminal. Innerst i havna har den kongelige marokkanske yacht-klubb to flytebrygger. Vi ble godt mottatt og anvist plass. Innsjekkingen var grundig og korrekt. Betaling ble gjort til havnemyndighetene, ikke til yacht-klubben, og prosessen innebar besøk på to kontor og omhyggelige stemplede kvitteringer. Vi ble utstyrt med egne landgangstillatelser ettersom all trafikk til og fra havna foregikk gjennom bevoktet port. Vi følte oss rimelig trygge der!

I havn spises måltidene på land. Det er gode restauranter i Mohammedia, men alle er alkoholfrie. Rødvin måtte derfor inntas i båten. 17. mai ble feiret med norsk flagg på hekken og marokkansk flagg under salingshornet.

I Mohammedia fikk vi besøk om bord av Anne Brevig og Martin Vennesland som seilte jorda rundt i tidsrommet 1991 - 2000 i Norsiglar. På turen hadde de tilbrakt tre måneder i Mohammedia fordi Martin fikk en skiveprolaps. De kjente massevis av mennesker, og deres venn Bic skiftet vannpumpereima vår. Min reservereim hadde feil dimensjon, men han fikk tak i en vaskemaskinreim som passet!

Vi forlot Mohammedia tidlig søndag morgen 19. mai. Sol og god sikt. Snart var vi ferdige med garnhavet og kom inn i trålersonen. Vi møtte hundrevis av trålere, og det ble en adrenalinrik natt. På ett tidspunkt befant vi oss i samseiling med en flåte på 35-40 trålere. Med de kraftige arbeidslysene så trålerne ut som en liten by på havet. Jeg trodde vi var venner helt til hele armadaen, som på kommando, snudde opp og kom rett mot oss. En stund så det ut til at vi skulle bli trålermat, men med hjertet i halsen og maks omdreininger på motoren kom vi oss unna.

Det var en fantastisk følelse å komme inn i Gibraltarstredet neste morgen. Å ha to verdensdeler på samme radarbilde er kult! Det er stor trafikk i stredet, men den er velordnet. En sone for kysttrafikk på hver side og i midten en østgående og en vestgående fil. Vi var heldige med forholdene; både vind og tidevann skulle samme vei som oss. Det var ikke bare flaks, men også litt planlegging. Etter HW Gibraltar går tidevannet østover i 3-4 timer. Vi fant en luke mellom de store båtene som kom på rekke og rad, og krysset over til Tarifa. Derfra fikk vi gratis skyss med strømmen innover til Gibraltar. Å gå mot strømmen anbefales ikke.

Vi la til på spansk side av grensen, i Marina Alcaidesa, i La Linea. Ny og fin marina. Herfra er det en ti minutters spasertur inn i britisk Gibraltar. Fra båten har vi utsikt til The Rock.

I La Linea ble det mannskapsbytte. Odd reiste videre til nyinnkjøpt hus i Spania, og Siri mønstret på igjen. Siri og jeg hadde noen flotte dager med daglige turer over flystripen inn i Gibraltar. All trafikk inn og ut av Gibraltar går over rullebanen. Når fly lander eller tar av, må biler og fotgjengere vente.

Vi var på toppen av The Rock og hilste på apene, så på Herkules søyler, besøkte St. Michael’s Cave og vandret i The Siege Tunnels. Gibraltar er et fascinerende erkebritisk sted på spansk jord.

Den kongelige marokkanske yacht-klubben i Mohammedia

Parken i Mohammedia, kule lykter

Odd sammen med Martin Vennesland og Anne Brevig

Bic som skiftet vannpumpereima med en vaskemaskinreim

Så dukket Gibraltar opp med Europa-odden til høyre

Alcaidesa Marina i La Linea

Gibraltar er britisk som man forstår

Fotgjengere og biler må vente når fly tar av

Utsikt fra båten: The Rock

Herkules søyler, her stoppet den antikke verden

St. Michael's Cave, opprinnelig planlagt brukt som militærsykehus under andre verdenskrig

Det er trygt hos mamma

Siri koser seg

Utsikt innover i Gibraltarbukta. Bak flystripa ligger La Linea og Alcaidesa Marina hvor vi lå

Inne i The Siege Tunnels; klippen er gjennomhullet av tuneller

The Moorish Castle

På Casemates Square var godt å sitte

26. april 2013 møttes Odd og jeg i Puerto de Mogan, Gran Canaria, for å seile til Gibraltar. Odd er min storebror så til sammen utgjør vi et modent mannskap; noen vil kanskje si overmodent. Til Gibraltar var det langt. Ca. 800 nautiske mil og mye motvind. Første etappe gikk til Lanzarote. Vi hadde et døgn i sjøen med en del sjø. Da gjør man seg sine tanker!

Noen ganger underveis; når båten dundrer inn i en motsjø så hele skroget rister, eller når båten ruller i korketrekkerbevegelser som gjør påkledning og andre dagligdagse gjøremål til risikosport, hender det at jeg tenker: « Hvorfor driver du på med dette? Hvorfor sitter du ikke hjemme i godstolen foran TV’en?» Men når vinden blåser vår vei, eller når vi ligger trygt i havn etter en røff tur, er tanken på en behagelig og langsom død i godstolen langt unna. Helt til neste gang vi blir overrasket av en stiv kuling!

Det ble noen liggedager også i Marina Rubicon på Lanzarote i påvente av at en hissig nordavind mellom Marokko og Kanariøyene skulle gi seg, og til slutt tok den et par dagers pause.

Vi ankom Agadir onsdag åttende mai etter en overfart på to døgn fra Lanzarote. Savnet ikke godstolen og TV en eneste gang! Vi hadde to fine netter med stjerner på himmelen og morild i sjøen. Av og til fløy fugler gjennom lyset fra topplanternen og lyste opp som små stjerneskudd når de passerte. Siste natta laget delfiner hvite torpedostriper under båten; et svimmelt øyeblikk følte jeg meg hensatt til første verdenskrig og tyskernes uinnskrenkete ubåtkrig.

Kokka fem om morgenen sto en liten måneskalk opp i øst; for liten og for sen til å være til noen praktisk nytte, men vakker var den! To timer etterpå kom sola opp av havet og tok fatt på jobben med å tørke opp nattedoggen som dekket båten.

Dagene var også gode. Sol og et uendelig hav horisonten rundt. Av og til plukket vi opp andre båter på radaren, men Atlanterhavet anbefales for de som søker ensomheten. Der er ingen trengsel.

Innsjekkingen i Agadir er, som noen av dere vet, grundig med besøk av politi, kystvakt og toller pluss registrering på marinakontoret. Min erfaring er at Løitens akevitt virker som olje i maskineriet og får alt til å gå raskt og friksjonsfritt.